Tuesday, June 2, 2009

The Crucible as Play and Film: A Comparison



The Crucible was directed in 1996 by Nicholas Hytner. It is based on the play The Crucible from the 1950s by Arthur Miller, and was adapted for film by the author himself. The story of this play is actually based on real events that lead to the Salem witch trials in the late 1600, where a number of people were questioned and accused for witchcraft.

The title of the film, “The Crucible”, is very relevant to the context of the story. It symbolises what souls have to go through to reach salvation and finally Heaven. If you do good deeds you will reach Heaven faster, and you won’t have to suffer. This story is mainly about the crime of witchcraft and about all the people accused of this crime. To save themselves, the accused may confess, get a milder punishment and still be able to go to Heaven after making a mens for their sins. But the people who won’t confess will be sentence to death and will get no salvation, just go straight to Hell. In this film people are encouraged to confess, and the ones that don’t are damned.

The movie starts with a bunch of girls dancing around a fire in the woods. They are saying love spells to get the men they want and singing Barbados songs lead by the slave Tituba. One of the girls, Abigail, drinks chicken blood and some of the girls starts taking their cloths off. They dance and dance, but all of a sudden Reverend Parris catches them. All the girls starts running and screaming, accept from Betty who all of a sudden can’t move. I think that the film starts this way because this is how the main issue of the story occurs: Is their witches in Salem or not? Everything that happens is based on this question, and therefore it is natural to have this scene at the beginning.

Some of the most important literary devices in this film are repetitions, sound and colour. Repetitions are used several times and we can see practically the same type of scene each time the girls accuses someone new of witchcraft. We get to see how the people react to the hangings, their facial expressions, a number of times and also how the judges questions someone new time after time. Sound and colour is also two mayor literary devices in this film, and both of them play a huge part in the coherence of the story. We hear how the characters voices go from being high and tense when they are arguing or feel scared, to a softer version when they speak to a loved one. Some music is also added to the film, and in dramatic scenes the music gives us a hint that something is going to happen next. Colours also plays a huge part in this film, and it is easy to see how it changes from a bright and colourful beginning, with a beautiful nature, to a dark and depressing end where John is in the dungeon and finally when they all get hung. Darkness is shown both in the prisoners faces and in the surroundings, and I think that the mood in every scene is set by the music and colours we get to see.

There are a number of important scenes in this story, but I think the scene where John Proctor lies to get his life back is one of the most important ones. He has talked to his wife and determines that he wants to spend his life with her and their children, therefore he decides to confess to witchery and escape death. But after taking some time to think, John realises that he can’t confess to something he hasn’t done. He doesn’t want to be a part of all the lying and deception that has taken place in the town of Salem, and decides that he wants to honour his name and do what is right for once in his life. This shows the differences in the story, how some of the accused lie to save their own lives, while others refuse to become a part of this deception that the girls have started and therefore are condemned. The beginning, the end and the turning point where Abigail goes from refusing everything, to accusing people of witchcraft are a few of the important sequences in this story and they tell us how it all starts, ends and how everything changes.


I think that The Crucible is told in a third person point of view. This is mainly because we get to see so much of all the characters and also get to know a lot about what they think and feel. There are many themes in this story, but I think that the most important one is personal integrity, and how all the people in this story has to decide for them selves what they think is the right thing to do. When the hole town is affected by mass hysteria everybody has to figure out what they want to believe in, whether to be influenced by the idea that their may exist such a thing as witchcraft in Salem or believe that the people they have known their entire lives are innocent.

The movie has bought similarities and differences compared to the book. A lot of the scenes are described in the same way and the people are mainly described the same in both places. But we still see that not all the scenes are precisely the same, and that things are more specific in the book. Everything is explained more and nothing is left out. While in the movie some things may be left out, although we get a more lifelike experience from watching it. We get to see all the people’s facial expressions and therefore the film influences us in a greater way than the book.


SOURCES:

-http://en.wikipedia.org/wiki/The_Crucible

-http://en.wikipedia.org/wiki/The_Crucible_(1996_film)

-http://www.gradesaver.com/the-crucible/

-http://www.stud.hiof.no/studentarbeid/06halm/ikt---praksisprosjekt/13/Dokumenter/4.FILMANALYSE.doc

-http://no.wikipedia.org/wiki/Skj%C3%A6rsilden

-Page 398 in the Access book

Pictures:

- http://www.winniplayhouse.com/images/the_crucible.jpg
- http://history.sandiego.edu/gen/filmnotes/images3/crucible1.jpg
- http://www.dusa.dundee.ac.uk/lip/images/shows/g_98_99/The%20Crucible%20Cover.gif

FORDYPNINGSOPPGAVE I NORSK



Jo Nesbø er en kjent musiker og forfatter, og i løpet av årene har han skrevet mange populære bøker. Nesbø er utdannet både siviløkonom og finansanalytiker, og det var ikke før i slutten av 30-årene at han ga ut sin første bok. Flaggermusmannen, Rødstrupe og Snømannen er tre av hans mest kjente bøker, og det er også disse jeg har valgt som primærtekster i dette fordypningsemnet. Hovedpersonen i de fleste av Nesbøs kriminalromaner er detektiven Harry Hole, og i denne teksten skal jeg ta for meg Holes utvikling gjennom disse tre bøkene.
Er Harry Hole en dynamisk person, og hvilke endringer kan vi da se fra bok til bok?
(Wikipedia: Jo Nesbø)

Flaggermusmannen
Flaggermusmannen er den første av Nesbøs bøker og kom ut høsten 1997. Boka ble veldig populær og har mottatt både Rivertonprisen, for beste norske kriminalroman og Glassnøkkelen, for beste skandinaviske kriminalroman. Flaggermusmannen handler om en ung politimann, ved navn Harry Hole, som reiser til Australia for å hjelpe til med en mordetterforskning. Det er den norske kvinnen Inger Holter som er funnet omkommet og Harry havner på sporet av en seriemorder. (Wikipedia: Jo Nesbø)

Hovedpersonen selv er en norsk politimann som bor på Tøyen i Oslo. Han har en yngre søster med Down syndrom og en far som har mistet livsgleden etter at Harrys mor døde. På side 56 får vi vite at Harry selv bare har hatt ett langt forhold, og gjennom hele boken virker han som en einstøing som er mer opptatt av jobben enn av noe annet. I denne boken får vi vite mye om aboriginernes undertrykkelse, og om at de har lite innflytelse i dagens samfunn. Harry tar til seg alt hans nye aboriginervenn forteller han og det virker som han skjønner deres ståsted. Hole virker ikke som en som dømmer andre, og på side 24 i Flaggermusmannen sier han selv at han ikke har noen grunn til å mislike asiatene og dermed gjør han heller ikke det. Harry fremstår som en ærlig og nysgjerrig mann som ofte følger magefølelsen i viktige situasjoner. Han er en flink etterforsker og magefølelsen slår sjeldent feil. Han klarer alltid å komme med nye ideer og klarer å sette bitene sammen, og dermed er han en ressurs i etterforskningen.

Men alt er ikke bare positivt med Harrys erfaringer. Han har opplevd mye vondt i livet, både tap av familie og venner, og dette har påvirket han på en negativ måte. Harry har funnet ut at den eneste kuren for disse negative tankene er å drukne dem i alkohol, og dermed har han blitt en av-og-på alkoholiker. Når ting går bra klarer han å motstå en drink, men blir ting virkelig ille begynner han å drikke og klarer ikke å slutte. Harry Hole er som sagt en einstøing og det er ikke mange han kan åpne seg for. Men i Flaggermusmannen finner han Birgitta, en rødhåret skjønnhet fra Sverige. Hun er et av vitnene i saken Harry jobber med og over tid faller han for henne. Han betror henne med det meste og når tidene blir tøffe er hun alltid der for han. Når Birgitta blir drept mot slutten av boken faller Harrys liv sammen. Han vet ikke hva han skal gjøre med livet sitt lengre og etter å ha fanget seriemorderen må han ta et drastisk valg: å leve, eller å ikke leve? (Nesbø 1997)

Rødstrupe
Rødstrupe kom i 2000 og fikk slik som den første boken veldig god omtale. Boken fikk Bokhandlerprisen, og ble også veldig populær da den i Nitimen i 2004 ble kåret til Tidenes beste norske krimroman. Handlingen i Rødstrupe har mange vinklinger og historien følger ikke en kronlogisk rekkefølge. I boken får vi lese om norske frontkjempere som kjempet på tysk side under 2.verdenskrig, om Harry Hole som ved et uhell skyter en Secret Service agent og om en morder med en personlig vendetta. (Wikipedia: Jo Nesbø)

Harry Hole har i denne boken blitt eldre og alt han har opplevd har begynt å tære på. Han er en høy og slank mann i begynnelsen av 30årene, han har et glattbarbert hode og et blekt ansikt med blodskutte øyne. Harry er en mann som liker å være alene, han er sint og negativ og liker seg rett og slett best i eget selskap. I begynnelsen av boka er Harry ute på et spesialoppdrag med kollegaen Ellen som til slutt ender med at Harry skyter en Secret Service agent. Harry blir traumatisert av denne opplevelsen og for å trekke lyset vekk fra den blir han forfremmet til førstebetjent hos overvåkningspolitiet, en jobb han verken liker eller vil ha.. Harry får lite å gjøre på den nye jobben og når han får en ledetråd begynner han å undersøke på egen hånd. Han liker å ta saken i egne hender og er en person som gjør alt han kan for å få det han vil ha.

Harry er som sagt en person som liker å være alene, men vi får også vite at han har et godt forhold til både familien sin og til Ellen. Ellen har hjulpet Harry mye og gjennom tiden har hun fått han til å slutte å drikke, og å heller begynne å trene på S.A.T.S. Harry Hole er en person som gjør ting fordi han må, og sjeldent fordi han nyter det, og dette gjelder også treningen. I denne boka får vi vite at Harry tidligere har drept en kollega ved å kjøre i fylla og det er en stor del av hans trang til å klare å slutte å drikke. I løpet av de siste årene har Harry blitt ganske kjent, han deltok på et tv-show hvor han fortalte om seriemorderen han noen år tidligere hadde skutt i Australia, og etter det har mange kjent han igjen. Harry liker ikke mye oppmerksomhet og når han på side 33 i boken tenker over denne hendelsen forstår han selv hvorfor han ville endre utseendet sitt etterpå. Han ville ikke bli kjent igjen og det var grunnen til at han barberte av seg alt håret. Etter at Ellen blir brutalt myrdet etterlater det er stort tomrom hos Harry, han klarer ikke holde seg unna alkoholen og finner ikke noe lyspunkt før han møter Rakel. Rakel arbeider også i politiet og Harry forelsker seg i henne. Han får et godt forhold til sønnen hennes, Oleg, og etter at saken er løst blir Harry og Rakel et par. Harry er lykkelig for første gang på lenge.(Nesbø 2000)

Snømannen
Den siste av Jo Nesbøs bøker om Harry Hole heter Snømannen. Snømannen var den raskest selgende norske romanen noensinne da den kom ut i 2007, og har mottatt både Bokhandlerprisen og Den norske leserprisen. Boken handler om en rekke mord som har funnet sted de siste årene. Gifte kvinner med barn blir drept når den første snøen kommer og etterforskningen sporer dette tilbake til en seriemorder som har holdt på i flere år. (Wikipedia: Jo Nesbø)

I denne boken har vi kommet flere år frem i tiden. Harry er nå blitt rundt 40 år, og mye tynnere enn før. Han har fått poser under øynene som forteller oss at han har vært igjennom mye. Harry jobber fortsatt på Voldsavsnittet og er blitt mer deprimert enn før. Han har fått seg et eget kontor hvor han har plassert bilder av sine tidligere kollegaer. Han har mistet mange og det får han til å tenke mye over livet. Harry trener jevnlig, men uansett hva han gjør så blir han bare tynnere. Harry er fortsatt forelsket i Rakel, men det at hun har funnet en annen knuser han. Han er mer ensom enn noen gang og bruker dermed bare mer og mer tid på å jobbe. Hele livet består av jobb og Harry tar seg aldri en pause. Han tenker tilbake på det som har vært og føler at han har mistet mye av det som betyr noe.
Harry er en innesluttet person og hvis han gjennomgår noe holder han det oftest for seg selv. ”Usunt forhold til alkohol, vanskelig temperament, ensom ulv, upålitelig, tvilsom moral og grundig plettet vandel” er noe Harry på side 172 sammenligner seg selv med. Han er en mann som liker å få viljen sin og som vil gjøre ting på sin måte. Harry har fått mye erfaring opp igjennom årene og han vet hva han snakker om. Han har en god magefølelse og når han føler på seg at det er mer å finne i en sak så gir han ikke opp. Hole får hjelp der han kan og nekter å gi opp når han vet at han er på sporet av noe. Han får hjelp av en psykolog til å fylle inn tomrommene, og til slutt klarer Harry å sette alt sammen og finner morderen. Harry Hole har gjennom årene utviklet seg til en person som ikke er så veldig opptatt av livet og begynner å føle at han selv fortjener smerte. Han føler sjelden glede når sakene er over, fordi han vet at snart ville det komme en ny. Harry ofrer alt for Rakel og Oleg, og kommer fra det nesten uskadd. Bare en finger mangler og morderen er tatt, i livet. (Nesbø 2007)

Sammenligning
Bøkene om Harry Hole er skrevet fra en utenforståendes synsvinkel, men vi får for det om vite mye om de ulike personenes tanker og følelser. Vi får vite alt om tankegangen til Harry Hole og dette er en av grunnene til at vi blir så godt kjent med hovedpersonen gjennom bøkene. Helt fra bok 1 har vi lært at Harry er en politimann fra Oslo som har opplevd en god del i livet. Han har en familie som han er veldig glad i, og han har hatt noen gode venner og kollegaer som han har mistet på ulike måter. Harry har alltid vært en einstøing som holder seg for seg selv, men dette har også vokst sammen med opplevelsene. Jeg tror Harry er en person som føler at han slipper smerte hvis han ikke kommer for tett innpå andre. I løpet av bøkene så har Harry fått mye visdom, og han har lært både av egne og andres feil. Han har utviklet seg som person og gjør ikke de samme feilene som han gjorde tidligere. I den siste boka får vi f.eks vite at alt Harry vil er at morderen skal overleve, at han skal betale for det han har gjort på en ordentlig måte. Tidligere så hadde nok ikke dette vært så viktig for han og dermed viser det at han har forandret seg.

Negativiteten og ensomheten er noe som går igjen i alle bøkene og det er det som er ”typisk” for Harry Hole. Han er en alkoholiker, og vi får høre mye om formiddagene han tilbringer på ”Schrøder’s Café” med en drink i hånden. Harry Hole er veldig opptatt av arbeidet sitt og gjennom bøkene blir jobben mer og mer en del av hverdagen. I den siste boken er jobben alt, og uansett hva han gjør tenker Harry bare på hvordan hans skal løse den saken han jobber med. I alle bøkene møter vi som sagt ulike mennesker som Harry har hatt et forhold til. I den første boken forelsker han seg i Birgitta, som etter hvert blir drept, og i de andre to er det Rakel som er Harrys store kjærlighet. Harry elsker henne, men kombinert med jobben har han ikke nok tid til dem og hun forlater han. Igjen blir Harry alene og dette tror jeg er et mønster som følger han hele tiden, han blir forlatt av de han bryr seg om. Kriminalsjangeren forteller om ulike forbrytelser og om hvordan de blir løst, og i følge artikkelen ”Mangfoldig rolleunivers i krimlitteraturen” har detektivene tradisjonelt sett blitt delt inn i stereotyper etter kjønn. Den typiske mannlige etterforskeren i amerikansk krimtradisjon er ”en "hardboiled", mannlig privatdetektiv, som arbeider alene, har problemer med å innordne seg og er en utpreget macho-type.”. Dette er noe som stemmer godt overens med Harry Hole og jeg tror han på mange måter kan sammenlignes med den ”typiske” etterforskeren.
(wikipedia: kriminallitteratur)
( Sæther: ”Mangfoldig rolleunivers i krimlitteraturen”)

Harry Hole kan som sagt minne om stereotypen på en etterforsker. Han har mange likheter med denne stereotypen og mye av det han gjør forholder seg likt gjennom alle bøkene. Stereotypen på en etterforsker er en person som ikke forandrer seg, han er en statisk person og det er få ting som endrer seg i bøkene. En dynamisk person derimot er en som utvikler og forandrer seg over tid. Jeg tror egentlig at Harry Hole er en plass mellom disse. Han har mange likheter fra bok til bok, men han lærer også av sine egne feil og prøver å forandre seg. Han blir klokere på sine egne valg, men også mindre opptatt av livet, og å ha noen å dele det med. Forfatteren forteller selv, i et intervju, at Harry Hole er en helt med en svakhet. Han mener at alle helter har en svakhet og at dette i Harrys tilfelle er alkoholen. Han sier at Harry både blir drevet av sine mørke og gode sider, og at følelser spiller en viktig rolle i alle Harry sine saker, enten det er hat eller medlidenhet.
(Utdanning.no: Dynamiske personer)
(Aschehoug: Om Jo Nesbø)



Kilder

Primærlitteratur

- Nesbø, Jo 1997: Flaggermusmannen. Aschehoug. Oslo. (Pocketutgave utgitt i 2008)

- Nesbø, Jo 2000: Rødstrupe. Aschehoug. Oslo

- Nesbø, Jo 2007: Snømannen. Aschehoug. Oslo


Sekundærlitteratur

Nettsteder:

- ”Jo Nesbø” på wikipedia (http://no.wikipedia.org/wiki/Jo_Nesb%C3%B8). Sist lest 3.3.2009.

- ”Kriminallitteratur” på wikipedia (http://no.wikipedia.org/wiki/Kriminallitteratur). Sist lest 3.3.2009.

- Sæther, Gøril: ”Mangfoldig rolleunivers i krimlitteraturen” på Forskningsrådet (http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=39196) Sist lest 3.3.2009.

- ”Dynamiske Personer” på Utdanning.no (http://fag.utdanning.no/norsk/laerestoff_norsk/bibliotek/novelle_regi/hva_far_vi_vite_om_personene). Sist lest 3.3.2009.

- ”Om Jo Nesbø” på aschehoug (http://www2.aschehoug.no/lf/jonesbo/innhold.php?sectionID=5). Sist lest 3.3.2009.

Heldagsprøve i Kommunikasjon og Kultur

Oppgave 1.

Begrepet kommunikasjon kan ha flere betydninger. Det finnes eksempler på både verbal- og nonverbal kommunikasjon, og ved hjelp av dette kan vi si at vi kommuniserer i alt vi gjør. Kommunikasjon er et vidt begrep som kan brukes om mange ulike uttrykksformer, men hvordan kan måten vi kommunisere på påvirke oss kulturelt sett og være med på å gi oss den identiteten vi har?

Kommunikasjon blir på wikipedia betegnet som overføring eller utveksling av informasjon mellom mennesker. Kommunikasjon blir ofte forbundet med det å snakke med menneskene rundt deg og høre på hva de har å si, altså det å føre en samtale. Det samme skjer når man skriver noe ned, og både brev, chat og meldinger hører til verbal kommunikasjon. Når man kommuniserer verbalt går gjerne samtalen gjennom en kommunikasjonsmodell. Det vil si at samtalen begynner hos avsenderen som sender budskapet videre til mottakeren, og deretter andre veien. Begge partene bytter på å være sender og mottaker, og dermed får vi en samtale mellom dem. Hvis partene har ulik kulturell bakgrunn går budskapet gjennom både senderens og mottakerens kulturfilter før den når frem. På denne måten kan det som hadde en mening for senderen få en helt annen betydning for mottakeren.
(wikipedia) (Dahl:2008)

Selv om det er det verbale de fleste forbinder med kommunikasjon, finnes det også en rekke nonverbale uttrykksformer. Kroppsspråk er sannsynligvis en av de viktigste uttrykksformene innenfor kommunikasjon, og ved hjelp av den kan vi uttrykke oss på mange ulike måter. I følge en artikkel på manerer.no har man bare 90 sekunder på å gjøre et godt førsteinntrykk på et annet menneske, og da har kroppsspråket mye å si. En hilsen kan i dette tilfellet være avgjørende for førsteinntrykket og det er viktig å gi et bra håndtrykk og også vise at du er interessert i å snakke med denne personen. Hvis du hilser å et annet menneske med et surt blikk er det sjeldent positivt, og andre kan tolke det som at du ikke liker dem og dermed vil de ta avstand fra deg i fremtiden. Men hvis du derimot hilser et annet menneske med et smil om munnen og viser interesse for å bli kjent kan dette få helt andre følger.
(manerer.no)

Det er veldig vanlig for mennesker å bruke ulike tegn for å formidle et budskap. For nordmenn er det vanlig å riste på hode for nei, nikke for ja og sette tommelen i været hvis noe er ok. Selv om dette er helt vanlig for oss i Norge, kan det bli problematisk når man forlater landet. I andre land i verden kan disse tegnene ha helt forskjellig betydning og dermed kan man risikere å svare noe helt annet enn man hadde tenkt, eller til og med fornærme den man snakker med. Det er veldig lurt å finne ut hvordan skikken er i det landet man reiser til før man drar dit, for selv om kroppsspråk er en viktig del av kommunikasjonen må man bruke den på en måte som ikke fornærmer andre eller lager misforståelser.
(manerer.no)

Smilet, kyssing og avstand mellom mennesker er også sterke kroppssignaler som blir brukt hele tiden. Disse er alle viktige for å gi et godt førsteinntrykk, og klarer man å bruke disse signalene på riktig måte er man nesten sikret et bra førsteinntrykk. Smilet blir sett på som et av de mest universale signalene i verden og kan ikke misforståes. Alle vet hva det vil si hvis noen smiler til dem og dermed er det et av de viktigste tegnene man har på vennlighet og positivitet. Kyssing er en annen hilsningsmåte, og en som ikke er så veldig utbredt i Norge. Reiser man til enkelte deler av verden burde man være forberedt på å bli møtt med kyss fra alle kanter, og dermed må man også kunne vise sine egne tegn på vennlighet med å gi f.eks et smil tilbake. Avstand er også en av de viktigste formene for kroppssignaler, og det er viktig at du gir et annet menneske nok avstand når du står og prater med dem og ikke trosser den andres intimsone. Hvis man gjør dette vil den andre personen føle ubehag og dermed vil førsteinntrykket bli feil.
(manerer.no)

Klær er en annen form for nonverbal kommunikasjon og ut ifra hvordan man kler seg kommuniserer man ulike ting. Hvis man kler seg på en måte som gjør at man skiller seg ut fra majoriteten i samfunnet kan det vise at man ikke er redd for å skille seg ut, og kanskje til og med at man har lyst til å skille seg ut og ikke gå i ett med omverden. Hvis man derimot kler seg på en ”moderne” måte, slik som de fleste andre kler seg, viser det kanskje at du ikke har så lyst til å skille deg ut, og også at du vil være en del av det større fellesskapet. Måten man kler seg på kan altså ha mange betydninger, men man skal huske på at klesstil også formidler et budskap og at det er en viktig del av førsteinntrykket.

Omgivelser har mye å si for kommunikasjonen, og det er stor forskjell på om man sitter i klasserommet eller om man er på fortballkamp. Man både kler seg og oppfører seg annerledes basert på hvor man befinner seg, og dermed har omgivelsene mye å si for kommunikasjonen. Er du på en fotballkamp kler du deg ofte i supporterutstyr og synger og brøler av full hals, mens på skolen kler du deg slik du gjør til vanlig og holder deg roligere når det gjelder alle former for kommunikasjon.

Som det er vist i denne teksten kommuniserer vi via alt vi gjør. Enten det er via hvordan vi prater, kler oss eller hvordan vi bruker kroppsspråket har alt vi gjør mye å si for hvordan andre oppfatter oss. Disse tingene kan påvirke oss på mange måter og er også med på å gi oss den identiteten vi har. Klær viser som sagt en side av deg selv som kan symbolisere om du er utadvent, innesluttet, har lyst til å skille deg ut eller liker deg best som en del av flertallet. Kroppsspråket viser godt om du er åpen for nye ting og nye mennesker eller om du er veldig innesluttet og liker å holde deg mest for deg selv. Men omgivelsene vil som sagt alltid påvirke hvordan vi oppfører oss og dermed kan man oppføre seg på totalt ulike måter om man er sammen med andre ungdommer, som en del av en ungdomskultur, eller om man befinner seg sammen med foreldre og andre voksne, og da er en del av den norske hovedkulturen. Alle disse uttrykksmåtene gjenspeiler den kulturen vi tilhører og er med på å vise menneskene rundt oss hvordan vi er. Alt av kommunikasjon er med på å gi oss den identiteten vi har, og menneskene rundt oss oppfatter oss etter hvordan dette kommer frem.




Oppgave. 2

I forberedelsestiden til tentamen fikk vi i oppgave å samle inn materiale fra en autentisk kommunikasjonssituasjon, og senere analysere og drøfte denne situasjonen ved hjelp av kommunikasjons- og kulturteori. I dette tilfellet har jeg valgt å skrive om en omsorgsdiskusjon mellom to mennesker som jeg observerte på jobb og gå nærmere inn på denne ved hjelp av begreper fra Bourdieu og kommunikasjonsmodeller fra boken ”Møte mellom mennesker” av Øyvind Dahl.

I den valgte situasjonen observert jeg en mannlig gjest på hotellet hvor jeg jobber og problemene han hadde med å få være sammen med datteren sin. For noen år siden pakket barnets mor sammen alt hun hadde, tok med seg datteren og dro, og etter det har han bare møtt datteren sin en gang i året. Disse to hadde ikke et så veldig bra forhold i utgangspunktet, men at det skal ta fra han tid med datteren er veldig trist. Denne helgen var han som sagt gjest på hotellet der jeg jobber og da hadde han med seg datteren sin, siden det var den ene dagen i året han fikk tilbringe tid med henne. De hadde tilbrakt hele dagen sammen og nå ville datteren overnatte på hotellet sammen med faren. Moren var veldig overbeskyttende og ville ikke at datteren skulle tilbringe natten på hotellet, så da hun ankom begynte diskusjonen mellom dem. Han forteller henne at han vil ha datteren sammen med seg et helt døgn slik de hadde avtalt og føler at moren går tilbake på alt hun lover. Hun mener at de har hatt nok tid sammen og at hun vil ha med seg datteren hjem. Etter hvert blir diskusjonen mer intens og han begynner å kjefte på henne for at hun ikke kan unne han et lite døgn sammen med datteren sin. Han prater engelsk slik at datteren ikke skal forstå og etter hvert får han lov til å ha datteren på besøk over natten. De to går til rommet sitt, og det hele ender med at moren spør meg om rommet er rent, om det har to senger og gir meg et nummer jeg kan ringe hvis noe skulle skje.

Hotellgjesten og moren har sine kulturelle ulikheter. Gjesten er en afroamerikansk mann fra Sverige, som nå tilbringer livet sitt i Paris. Han kler seg som om han har normalt høy økonomisk kapital og det virker som han også kan ha temmelig høy kulturell kapital, i den betydning at han er bereist og har kunnskap om både Paris og andre land. Han virker som en veldig omsorgsfull mann og var villig til å hjelpe når det trengtes. Moren derimot er en norsk kvinne fra Bodø, hun virker veldig innesluttet og vil hovedsakelig bare få datteren med seg hjem. Det virker som hun har lav økonomisk kapital, både pga klesstil og fordi hun bruker buss for å komme seg frem, og det virker heller ikke som hun har noe spesielt høy kulturell kapital. Språket varierer litt mellom disse to, og selv om de lett kan forstå hverandre bruker moren hovedsakelig norsk, mens gjesten bruker både svensk og engelsk, noe som igjen kan påvise den kulturelle forskjellen mellom dem.

Det var egentlig ikke så mye verbal kommunikasjon å se mellom disse to, men når det kommer til det nonverbale var det lett å se at begge to hadde et anstrengt forhold ovenfor den andre og at ingen av dem var helt fornøyd med situasjonen. Disse to har hovedsakelig det samme budskapet med denne kommunikasjonen, det at begge vil det beste for datteren, men de vil det på ulike måter. Moren vil helst kunne beskytte datteren sin hele tiden, og dermed vil hun ta henne med seg hjem der hun vet at hun er trygg. Hun virker som en veldig omsorgsfull mor, men også litt overbeskyttende på enkelt områder. Gjesten derimot vil at datteren skal få tilbringe så mye tid med han som mulig, og at hun skal få mulighet til å bli kjent med faren sin. Han vil helst tilbringe mer tid med henne, men hovedsakelig så vil han utnytte den lille tiden de har.

Kultur er et viktig moment i de fleste kommunikasjoner, og det gjelder også for denne. Gjesten har høy kulturell og økonomisk standard og lever med det synet at både mor og far burde få lov til å tilbringe lik tid med datteren sin. Han skjønner ikke hvorfor det er et så stort problem for moren å la han tilbringe litt mer tid sammen med datteren sin når det er han selv som betaler for det og når hun vet at han oppholder seg i samme by som henne. Moren som har lav økonomisk standard og lav kulturell er kanskje vant til å leve slik at man holder det som er viktig tett inntil seg. Hun er ikke så veldig vant med reise og kultur og er mer opptatt av å holde datteren sin til en bestemt timeplan, der spesielle ting skal gjøres hver dag. Hun virker som hun har en typisk gammeldags tenkemåte, der det er viktig å forholde seg til minst mulig og mener dermed at datteren har nok med henne og at hun ikke trenger så mye påvirkning fra faren.

Selv om disse to vil det beste for datteren sin vil det alltid oppstå konflikter i måten å oppnå dette på. Begge vil selvsagt ha mest mulig tid med henne, og når de ikke selv kan komme til enighet blir dette vanskelig. Denne kommunikasjonssituasjonen er spesiell på den måten at den dreier seg om et tema som er viktig for mange i dag, nemlig omsorgssaker der det skal avgjøres hvordan ansvar for barna skal fordeles. Det interessante med situasjonen er at begge vil det beste for datteren, men på grunn av ulikheter basert på både kultur og meninger klarer de ikke å komme til enighet. Det virker som om samtalen mellom dem går gjennom kulturfiltermodellen, der de ulike kulturfiltrene forandrer det sentrale budskapet om hva som er best for datteren om til en sak der begge mener at den andre bare vil ha det på sin måte, noe som er grunnlaget for hele diskusjonen. Alle kan lære noe av denne situasjonen og det er viktig å tenke på at en sak alltid har to sider, og at ting gjerne blir komplisert hvis man ikke vil se ting fra den andre personens synsvinkel.



KILDELISTE:

- http://no.wikipedia.org/wiki/Kommunikasjon Sist besøkt 26.3.2009
Denne kilden ble ikke så mye brukt og besto hovedsakelig bare av forklaringen på begrepet kommunikasjon. Det var viktig å få selve definisjonen på begrepet, og det var grunnen til at jeg brukte denne kilden selv om den kanskje ikke er like sikker som mange av de andre.

- http://manerer.no/kroppsspr%C3%A5ket.htm Sist besøkt 26.4.2009
Denne kilden var veldig nyttig for å få frem ulike eksempler på nonverbal kommunikasjon. Den ble mye brukt og jeg føler at innholdet var veldig interessant.

- Bourdieu Pierre. 1995: Distinksjonen. Pax Forlag A/S, Oslo
Denne kilden ble hovedsakelig brukt for å finne ulike begreper som kunne brukes i teksten. Den var nyttig og bidro til å gjøre teksten mer fagorientert.

- Dahl Øyvind. 2008: Møte mellom mennesker. Gyldendal Norske Forlag A/S
Denne kilden synes jeg var veldig nyttig og det var interessant å lese om. Ut i fra denne kunne jeg forklare kommunikasjonssituasjoner, og dermed ble den brukt en del.

- Egenlaget analyse av Hotell Cæsar.
Denne kilden var veldig nyttig siden den er en lignende oppgave som den i denne besvarelsen. Det var nyttig å kunne se på oppsettet fra sist gang og på denne måten ble teksten enklere å skrive.



Alt i alt synes jeg at alle kildene bidro litt i teksten, men at manerer.no og Hotell Cæsar teksten var de beste. Jeg synes at begrepene var viktig å få med og dermed er også mange av kildene bare brukt ett par ganger.

William Shakespeare - Skriftlig oppgave i Engelsk



Introduction
William Shakespeare is one of the most famous writers of all times. He lived from 1564 until 1661 and did a lot of great work during this time. I have chosen William Shakespeare as my topic for this project for many reasons. We have recently learned about Shakespeare and his works at school, and through this I discovered what an interesting person he actually was. Shakespeare has written many of the most famous plays today and they have been performed on theatres around the world, in recent years some have even become films. It is also quite common that Shakespeare’s works are being used in literature classes all over the world.

Shakespeare was very famous during his lifetime, but why is he still so famous today?

Shakespeare’s life
William Shakespeare was born in Stratford-upon-Avon on the 23rd of April 1564. He was the son of John Shakespeare, a glover and a commodities merchant, and Mary Arden, the daughter of a rich farmer. John and Mary had lost two children before William was born. In addition to William they had five children, and all of them died at a quite young age. During his early years Shakespeare lived in Stratford-upon-Avon, where he attended a junior school before moving on to the grammar school at the age of 7. At this school Shakespeare learned a lot of Latin and literature, which later inspired a lot of his work. In 1582, at the age of 18, Shakespeare married the 8 years older Anne Hathaway. She gave him 3 children, Susanna in 1583 and the twins Hamnet and Judith in 1585, who after some time became just two. Their son, Hamnet, died in 1596, only 11 years old.

While Shakespeare was married to Anne he spent some time in London, working on his career. He did a little acting, wrote a lot and also became a part-owner of the acting company “Lord Chamberlain’s Men”, later known as “King’s Men”. This group consisted of famous people, and had Shakespeare as its regular dramatist. The group was renamed because of king James 1’s huge support, and thereby the name “King’s Men”. In 1599 William Shakespeare established “The Globe”, his world-famous theatre, together with a group of people, and in 1608 he also took over the theatre “Blackfriars”. William acted in both his own and other plays and after some time he started to earn a great deal of money. He became a wealthy man, and in 1586 he bought his family a house in Stratford-upon-Avon.

In 1601 Shakespeare lost his father and in 1611 he moved back to his birthplace, where he wrote his final plays. In 1616 he signed his will, giving his fortune and property away to his friends and family. During the performance of his last play, Henry VIII, “The Globe” burned down, and around the 23rd of April 1616 Shakespeare died, only 52 years old. Shakespeare was buried in Holy Trinity Church two days after his death, and later his family put up a monument next to his grave.

Shakespeare’s works
During his life William Shakespeare became famous. He got to perform his plays before the court in royal palaces and also for the ordinary people in local theatres. He became an inspiration to people and produced many famous works.

Shakespeare was both a poet and a writer of plays, and he is seen as England’s national poet and the world’s greatest dramatist. During his life Shakespeare wrote 38 plays, 154 sonnets, 2 long poems and a number of other poems. Shakespeare started his playwriting with a number of comedies in the late 1500s. Some of the most famous being As You Like It written in 1599, The Comedy of Errors from 1593/94 and Love’s Labour’s Lost written in 1594/95, all of them being adapted into both film and music in later years. During this time he also wrote some historical plays which mainly revolved around the lives of English kings. The Life and Death of King John (1594-96), The Tragedy of King Richard the Second (1595) and The Life of King Henry the Fifth (1599) were some of these.

During Shakespeare’s comedy period the Plague closed all the theatres and Shakespeare took a break from playwriting. Instead he turned to other projects and during the years of the Plague he wrote two long poems, Venus and Adonis and The Rape of Lucrece, both dedicated to his good friend the Earl of Southampton. He also wrote a number of sonnets in this time period, where the main themes were love, beauty, politics and mortality. The sonnets are all different, but they often refer to the same person and have the same underlying message. The most famous one of Shakespeare’s sonnets is Sonnet 18, which have been refereed to in both films and books. When the theatres opened again Shakespeare stopped writing poems and returned to the world of play writing.

In the early 1600s Shakespeare continued his writing career with some tragedies, Romeo and Juliet (1595/96), Hamlet (1601/02) and Macbeth (1606) being the most famous ones. And at the end of his life he wrote a mixture between these two genres, and also worked with other writers. During his life Shakespeare published some of his plays, but other works, such as his sonnets, were in 1609 published without his consent. In 1623 two of his colleagues gave out a collection of all of Shakespeare’s plays, except for two. They did this to keep the memory of their dear friend alive, and the result was that his plays became extremely famous.

Shakespeare today
Shakespeare was famous in his time, but we can still see a lot of his works being performed today. Plays have always been a popular form of entertainment, and Shakespeare’s works have appealed to all layers of society, from farmers to merchants, for all times. His plays are translated into most of the known languages and they are performed more often than any others. What is common for all of his plays is that they show Shakespeare’s view of life and his moral values. He was great at using old sources, and both Italian and English novels and other plays in his own. The Romantics saw Shakespeare as a genius, and his plays are performed in many different cultural and political settings in today’s world.

In Shakespeare’s time theatre scripts were not regarded as very important. They were seen as the basis for the performance, but they had no meaning when it came to literature. Many of Shakespeare’s plays have been reconstructed from old scripts, and all of his plays belonged to the acting company, like it did for most of the actors who also were writers. In that time it was the performance and not the script that should concern the author, because the performance was what made the play popular. And this was also how the acting company and the shareholding actors made their money.

There have been many discussions about whether or not Shakespeare has written all of the works dedicated to him. There are no manuscripts in Shakespeare’s handwriting and that is also why there are uncertainties connected to his authorship. One reason for this is of course the fact that all of Shakespeare’s plays have been reconstructed and therefore written by the acting company, but many still doubt that one man of such humble origins could be one of the world’s greatest authors. A number of people have been suggested as the authors of some of Shakespeare’s plays, but nothing have ever been significantly proved.

I think that there are many reasons for Shakespeare’s popularity, and for why he is still famous so many years after his death. One of the reasons might be that Shakespeare’s work has inspired a great number of people and new work has come from this inspiration. Another reason why the world loves this great author is that his plays are meaningful and touch people’s hearts. His plays show people in familiar situations that we find ourselves in today and they do it in a way that seems human and wise. Shakespeare’s plays can be upgraded all the time and can therefore be adapted to fit in a special time or place. The language is very expressive and powerful and the actors bring the play to life. These plays can therefore help us to cope with the problems we face in real life and help us to understand how they can be resolved. Shakespeare’s plays often have themes like love, peace and war, and this is perhaps what makes them universal. All over the world people deal with these issues every day, and no matter how rich, poor, old or young humans are these are things we all have to face in our every-day life. Love, peace and war were important issues in Shakespeare’s time, they are important now and they will still be important in the future.

Plays used to be a very important form of entertainment and nearly all of Shakespeare’s plays are still being performed. Romeo and Juliet is one of his most famous plays and was performed in the US, at the Sidney Harman Hall in Washington DC, from September to October 2008. This play was directed by David Muse and had the same concept as Shakespeare’s original plays, where all roles were played by men. Twelfth Night is also one of Shakespeare’s plays and has been performed in January and February 2009, also at the Sidney Harman Hall. Rebecca Bayla Taichman directed it, and the play is one of Shakespeare’s greatest comedies. King Lear is a drama by Shakespeare and is going to be shown at the Sidney Harman Hall in June and July 2009. Robert Falls has directed the play, and together with the other two, they have been shown in the US during 2008/2009. I think that these plays have been performed in Washington DC because they all represent a part of today’s life in America. King Lear is a family drama and also a political epic, and because of all the basic questions of human existence I think that this play represents modern society in America. Romeo and Juliet is on the other hand a love story. It tells us about a young couple’s struggle to be together and about all the challenges they face. Twelfth Night is about love and loss and is therefore something most people face in the modern life.

Shakespeare is of course very famous in Great Britain, and during 2009 there will be over 20 productions set up all over the country. Everyone who wants to see a work of Shakespeare will have the opportunity to. But it is not only in English-speaking countries like the US and Britain Shakespeare’s plays are famous. As I mentioned earlier his plays have been translated into a number of languages, and we can also see that his plays are being performed in all parts of the world. In Asia for instance it has become extremely popular to renew Shakespeare, and this is often done by comparing his plays to the traditional Asian theatre. In Norway Shakespeare has also become more popular during the years, and the 24th of January this year one of his plays had a premier in Hammerfest. It was Shakespeare’s last play, The Tempest, that was put up and the director decided to perform it with a lot of dancing and live music. This play is seen as a recapture of Shakespeare’s entire career and what makes this particular performance so interesting is that the director, Stinnerbom, putts an interesting meeting between Norwegian and Sámi culture into the story. From 1986 to 2007 there was conducted a survey to discover which dramatist that were set up the most in Norway. Henrik Ibsen was the most popular one, but Shakespeare came in second with 27 performances.

Many movies have been produced based on the plays of Shakespeare. Romeo and Juliet, King Lear and a number of others have been released as films and because of this Shakespeare has become even more famous. The Lion King, one of Disney’s most famous animated films, is based on the story of Hamlet. Hamlet is a young prince who seeks vengeance on his uncle, who has murdered Hamlet’s father. This is also what we see in The Lion King, and is a good example on how Shakespeare’s plays have been renewed and made into modern entertainment.

Conclusion
William Shakespeare is, as mentioned, one of the most famous writers of all times. He had a life filled with writing and he produced over 200 works during these 52 years. Many of his plays became huge successes, and it was especially after his death people began to appreciate his work. William Shakespeare is of current interest and his plays are still performed all over the world. Movies, books and modern entertainment have come from Shakespeare’s plays and we get to see that someone can still have so much impact several centuries after their death.


SOURCES:

- http://etc.usf.edu/clipart/700/794/shakespeare_2_lg.gif

- http://www.shakespeare.org.uk/component/option,com_simplefaq/task,answer/Itemid,421/catid,14/aid,57/

- http://www.shakespeare.org.uk/content/view/12/12

- http://quotations.about.com/b/2007/06/07/shakespeare-quotes-why-is-shakespeare-so-famous.htm

- http://no.wikipedia.org/wiki/William_Shakespeare

- http://www.enotes.com/william-shakespeare/shakespeare-biography

- http://en.wikipedia.org/wiki/Hamlet

- http://www.shakespearetheatre.org/plays/index.aspx

- http://www.nrk.no/kanal/nrk_sami_radio/1.6407016

- http://idalou.orgdot.no/pub/idalou/2007_5_9_11.52.35.shtml?cat=artikler

- http://en.wikipedia.org/wiki/Shakespeare%27s_sonnets

- http://www.kirjasto.sci.fi/shakespe.htm

- http://freepages.family.rootsweb.ancestry.com/~garyscottcollins/WilliamShakespeare.jpg

- http://www.solarnavigator.net/history/explorers_history/William_Shakespeare_house_Stratford_upon_Avon.jpg

- http://www.sanfranciscosentinel.com/wp-content/uploads/2008/05/shakespeare-4.jpg

- http://www.impawards.com/1996/posters/william_shakespeares_romeo_and_juliet.jpg

- http://images.amazon.com/images/P/0486272788.01.LZZZZZZZ.jpg

KULTUR

Subkultur vs Delkultur

Kultur er et mye brukt begrep og vi vet at alle mennesker tilhører en spesiell kultur. Men innenfor hovedkulturen finnes det også både delkulturer og subkulturer, og i blant kan det være vanskelig å skille mellom disse.

I kommunikasjon og kultur faget har vi arbeidet mye med ulike kulturer og om hvordan disse kulturene skiller seg ifra hverandre. Vi har arbeidet med både subkulturer og delkulturer, men noen ordentlig forklaring på disse begrepene er vanskelig å komme fram til. En viktig del av å forstå et begrep er å vite hva det egentlig betyr, og det er hva vi skal frem til i denne teksten.

Så hva er egentlig en kultur og finnes det ulike forståelser av begrepet? Hva er en delkultur, og hva er en subkultur, og har disse begrepene stort sett samme betydning?

En kultur blir på wikipedia betegnet som menneskelig aktivitet i samfunnet. Det vil si at alt menneskene driver med regnes som en del av deres kultur. Både fritidsaktiviteter, holdninger og måter å leve et eget liv på, regnes som en del av kulturen (wikipedia 1). Dette blir også bekreftet andre plasser, og i boka Reiseliv og språk 1 blir det sagt at kultur er alt som omgir oss. Det som omgir oss er med på å gjøre oss til de vi er, og det har både med forståelse, holdepunkter, opplevelser, verdier, normer og referanser å gjøre. Kommunikasjon, holdninger og dannelse utgjør også en viktig del av en kultur (Romuld, Sandøy osv.2008). Arne Martin Klausen, en sosialantropolog, definerer kultur slik: ”Kultur er et felles sett av ideer, verdier, normer og kommunikasjonsmidler som en gruppe mennesker kjenner seg assosiert med, og som hører til- eller er med på- tradisjonsoverføring og sosialisering, mer eller mindre forandret med tiden.” (Romuld, Sandøy osv.2008 s.9). Dette bekrefter det som er sagt tidligere og dermed tror jeg vi kan si at en kultur er det som er rundt oss og det som menneskene selv har opprettet. Det norske samfunnet er et eksempel på en hovedkultur og også den kulturen som de fleste i landet tilhører. En hovedkultur har mange delkulturer og noen av disse delkulturene kan også regnes som subkulturer.

Delkultur blir på ordnett.no definert som et avgrenset kulturområde innenfor en større kultur (www.ordnett.no). Dette vil si at denne kulturen har spesielle trekk som gjør at den ikke går helt i ett med kulturen rundt. Den skiller seg ikke like mye ut som en subkultur gjør, men er heller ikke helt sammensveiset med hovedkulturen. Det kan være både alder, interesser og ulike andre ting som gjør at denne gruppen skiller seg ut fra hovedkulturen. Delkulturer er internalisert, noe som vil si at de er med på det som skjer ellers i samfunnet og er en del av det. Ragnar Hauge mener at en delkultur er en livsstil og at man får kunnskap og verdier gjennom å være med i denne sosiale gruppen. Personene i slike grupper har ofte mye til felles og dermed kan de hjelpe hverandre med å takle omverden (Hauge på cappelen.no). Dette blir bevist i samfunnet vårt og det er lett å se at ulike personer passer sammen i grupper, alt etter hvor i livet de befinner seg. Ungdomskultur er et godt eksempel på en delkultur. I ungdomskulturen er det hovedsakelig alder som går igjen. Ungdommer er en gruppe mennesker som skiller seg ut fra resten av samfunnet fordi de er et sted mellom barn og voksen og har dermed en annen måte å leve på enn andre gruppene. Ungdommer har egne aktiviteter, verdier og holdninger som gjør at de danner en egen gruppe der målet ofte er å skille seg ut, men samtidig å ikke være for forskjellig.

En subkultur er derimot definert som en kultur som eksisterer innenfor en større kultur og som skiller seg ut ved å ha mange særtrekk som ikke er så vanlig ellers i hovedkulturen. Det er mange ulike måter en subkultur kan skille seg ut på og vi kan se at de fleste slike kulturer har en spesiell stil eller lignende som kjennetegner at de tilhører akkurat denne gruppen (wikipedia 2). Dette vil si at en subkultur driver med eksternalisering, altså at den bryter med samfunnet rundt. Subkulturer er heller ikke så ”inne” i samfunnet som delkulturer er og det er ikke godt å vite om det bare er de som vil skille seg ut og som har valgt det selv som burde gå under denne kategorien. Et eksempel på en subkultur er gothere og måten de skiller seg ut på, fra det norske samfunnet som hovedkultur og ungdomskultur som delkultur. Gothere er en gruppe mennesker med en unik klesstil og musikksmak. Man kan ofte kjenne igjen en gother på utseendet. Klesstilen består som regel av svarte klær, og mye svart sminke er også unikt for denne gruppen. Mange gothere har også en del piercinger, og musikksmaken deres er dyster og mørk. Gothere interesserer seg ofte for vampyrer og fantasy, og det finnes både egne klubber og blad for mennesker som oppfatter seg selv som gother (wikipedia 3).

I samfunnet vårt finnes det ikke bare mennesker som skiller seg ut fordi de vil det, men også mennesker som skiller seg ut av spesielle årsaker. Mennesker med syndromer/tilstander som Down syndrom er et eksempel på disse personene, og dermed kan man lure på om disse også utgjør en subkultur, selv om de ikke har lyst til å skille seg ut. Det er ikke akkurat som om disse personene selv har valgt å ha en så unik tilstand som gjør at de ikke er lik alle andre, det er noe de er født med. Man kan spørre seg selv om disse menneskene burde bli sett på som en egen subkultur, og jeg mener at de ikke burde det. En subkultur er gjerne en kultur der mennesker skiller seg ut, enten ved hjelp av klesstil eller musikksmak. Disse har ofte valgt å skille seg ut på denne måten, og de har bestemt selv at de vil være en del av en subkultur (wikipedia 2).

Mennesker med Down syndrom lider av tilstand som på wikipedia beskrives som en gruppe genetiske feil som fører til en variert grad av funksjonsnedsettelse. Down syndrom kan oppdages allerede før fødselen og det finnes hele tre ulike varianter av den. I dag har man sett mye fremgang i undersøkelsen av mennesker med Down syndrom og det finnes ikke grenser på hvor langt et menneske med denne tilstanden kan utvikle sine ferdigheter. Som sagt kan ikke et menneske med Down syndrom gjøre noe med tilstanden sin, det er et medfødt syndrom og foreløpig umulig å kurere. Det er startet debatter om man skal begynne å fjerne fostre som har en lidelse slik som Down syndrom og det er mye diskusjon rundt dette temaet. Mange mener at disse menneskene burde slippe å bli utsatt for denne typen liv, mens andre føler at de med Down syndrom ikke lider. De kan stort sett leve gode liv og det er heller ikke en smertefull tilstand å ha (wikipedia 4). Mennesker med Down syndrom er selvsagt ikke konforme, men de skiller seg ut fra resten av samfunnet. Men er det virkelig grunn nok til å se på dem som en subkultur?

Jeg føler som sagt at en subkultur er når menneskene frivillig bestemmer seg for å skille seg ut, at de bestemmer seg for å være annerledes. Mennesker som ikke har noen mulighet for å ikke skille seg ut, og som rett og slett MÅ utgjøre en egen gruppe føler jeg ikke passer inn under denne beskrivelsen. Jeg synes at mennesker med Down syndrom burde bli sett på som en delkultur, siden de skiller seg ut på sin egen måte, men ikke at man skal ta det så langt som å kalle dem en egen subkultur. Det er lett å bli diskriminert mot fordi man er annerledes, men det å være en del av en subkultur synes jeg er et valg hver enkelt må ta. Det er ikke noe som er opp til samfunnet å bestemme.






Kilder:

- wikipedia 1: http://no.wikipedia.org/wiki/Delkultur 1 (sist lest 19/2).

- Romuld, Sandøy, Løschbrandt, Høvik 2008: Reiseliv og språk 1, Bergen: Fagbokforlaget

- ordnett.no : http://www.ordnett.no/ordbok.html?search=delkultur&publications=23&art_id=20257761 (sist lest 19/2)

- Hauge, Ragnar: http://eilert.cappelen.no/del2/kap4/kildeoppgaver/kildeoppgave.html?id=92 (sist lest 18/3)

- wikipedia 2: http://no.wikipedia.org/wiki/Subkultur (sist lest 19/2).

- wikipedia 3: http://no.wikipedia.org/wiki/Goth (sist lest 18/3).

- wikipedia 4: http://no.wikipedia.org/wiki/Down_syndrom (sist lest 18/3).

- Bilde: http://www.evilpoppy.org.uk/images/goth-card.png

Tuesday, April 28, 2009

Analyse av en Hotell Cæsar episode

I kommunikasjon og kultur faget har vi for tiden jobbet med kommunikasjon, kommunikasjonsmodeller og ulike former for å utrykke seg, dette gjelder både kroppsspråk, klesstil, mimikk og talemåte. Vi har brukt kulturfiltermodellen fra boken ”Møte mellom mennesker” av Øyvind Dahl, og ved å bruke denne går vi nærmere inn på at det ikke bare finnes sendere og mottakere i en kommunikasjon, men også ulike kulturfiltere. I teksten bruker vi også begreper fra Bourdieu. Vi har sett en episode av serien Hotell Cæsar og har valgt ut en egen situasjon som vi vil analysere. Vi skal ta for oss situasjonen der vineksperten Aleksander skal anbefale vin for vip-gjesten Bob Jessing, en kjent norsk musiker. Her kommer klare kulturforskjeller frem og disse skal vi prøve å gå nærmere inn på.

I den valgte situasjonen møter vi som sagt en vinekspert med høy kulturell kapital, som skal anbefale vin til en norsk musiker med lavere kulturell kapital enn seg selv. Dette fører til at kommunikasjonsmodellen må inneholde kulturfilter som skiller de ulike kulturelle synene fra hverandre. Selv om artisten har en høyere økonomisk kapital enn vineksperten, er han ikke like opptatt av hvordan vin burde serveres. Bob Jessing vil ha to isbiter servert i vinglasset sitt, og ellers bryr han seg ikke så mye om hvordan vinen er. Dette er helt uhørt for vineksperten Aleksander og diskusjonen mellom dem begynner. Begge to blir mer og mer opphisset etter hvert som de diskuterer, men på hver sin måte. Bob Jessing begynner å rope når han ikke får det han vil ha, mens Aleksander først viser ironi med et lurt smil før han begynner å bli irritert på musikerens mangel på kulturell kapital. Det hele ender med at Bob Jessing stormer ut og føler at han er blitt nektet servering.

Disse to mennene har sine kulturelle ulikheter og motsetninger, men når det kommer til språk og den typen forståelse ligger de på nesten samme nivå. Begge bruker norsk som talemål, men både dialekt og sosiolekt varierer. Aleksander snakker på en pen og dannet måte, noe som viser at han prøver å passe inn i et høyere klassesamfunn enn han opprinnelig hører til i. Selv om Bob Jessing er en kjent artist med høy økonomisk kapital er ikke han så veldig opptatt av å passe inn i et høyere klassemiljø, men vil heller være seg selv og leve på en enkel måte.

Kommunikasjonen mellom disse to går gjennom kulturfiltermodellen, og den går ut på at et budskap går fra senderen igjennom senderens kulturfilter, videre igjennom innbyrdes relasjoner der både verbale og nonverbale tegn blir tatt i bruk. Så går det gjennom mottakerens kulturfilter og ender til slutt opp hos mottakeren.
(Dahl:2008)

I dagens samfunn er det vanlig at mennesker med høy økonomisk kapital også har høy kulturell kapital, men i dette tilfellet er det annerledes. Vi finner motsetninger siden Bob Jessing har høy økonomisk kapital og lav kulturell, mens Aleksander har lav økonomisk kapital og høy kulturell. Dette skaper et viktig kulturelt skille mellom dem og er også årsaken til de ulike reaksjonene når det kommer til vindiskusjonen. Det at en mann med så høy økonomisk kapital som Bob Jessing ikke bryr seg om fin vin og riktige måter å servere den på, overrasker Aleksander. Og samtidig kan ikke Bob Jessing forstå hvorfor en mann med mindre økonomisk kapital enn han selv kan prøve å bestemme hvordan hans egen vin skal serveres. Disse forskjellene hører med i kulturen til de ulike personene og vi kan lett se at budskapet blir tolket på forskjellige måter. Bob Jessing vil bare ha en enkel vin til maten sin, mens Aleksander har lyst til å vise klasse og dermed sørge for at gjestene får best mulig servering. Disse budskapene blir endret via mottakerens kulturfilter og dermed oppstår det konflikt.

Vi føler at vi har lært mye om kulturell og økonomisk kapital gjennom denne oppgaven, og at det finnes store motsetninger mellom mennesker. Det er interessant å se på forskjellene som kan oppstå mellom mennesker med høy og lav økonomisk kapital og variert kulturell kapital. Disse forskjellene kommer godt frem ut fra hvordan en person oppfører seg og hvordan han vil fremstå. Hvordan en vil fremstå er opp til hver enkelt og ulike interesser og kulturell bakgrunn fremhever dette.



Kilder:

- Hotell Cæsar episode
- Bourdieu Pierre. 1995: Distinksjonen. Pax Forlag A/S, Oslo
- Dahl Øyvind. 2008: Møte mellom mennesker. Gyldendal Norske Forlag A/S


Bilder:
https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjSYalGgoczQxq88ebpRf3-FgPcMM9pTAVu3z2tJwSrlUMGwlcBxM0pwpAIKu6pnGpwJsXVyINj_Gs1hrDsTrcx1HTZHniJgY-Mj4j1MyALuc1dmG6aGdSmyz43iOsehPzYodlrl452vHTY/s400/hotel_caesar.gif

Tuesday, December 16, 2008

JULA SOM EN KULTURELL KOMMUNIKASJON

Man kan trygt si at jula er en kulturell kommunikasjon for alle. Men det finnes mange ulike måter jula kommuniserer på, og i denne teksten skal jeg fortelle om noen av disse.

En kulturell kommunikasjon er hvordan en kultur kommuniserer og får frem budskapet sitt. Ulike kulturer kommuniserer på forskjellige måter og i dette tilfelle finnes det mange eksempler på hvordan jula kan fremstå som en kulturell kommunikasjon.

Det kommer ikke som en overraskelse at kirken er viktig i juletida og vi kan si at kirken er en viktig kultur fordi den forteller oss om Jesu fødsel. Jesu fødsel er en veldig stor del av kristendommen og særlig rundt jul når fortellingen om hans fødsel blir fortalt i kirken og også formidlet over tv-en og radioen. Kirken og trossamfunnet forteller oss at frelserens fødsel er selve grunnen til at vi feirer jul, og dermed blir troen på dette den viktigste tanken i jula. Det å gå i kirken på julaften og høre på fortellingen om Jesus er ofte det mange forbinner med jula, og dermed blir kirkens budskap den viktigste kulturelle kommunikasjonen for dem.

En annen kultur som kommuniserer og får frem budskapet sitt i jula er handelsstanden. Den prøver å fremme at penger og gaver er det viktigste i juletida og at det er det alle må konsentrere seg mest om. Butikkene reklamerer for alle mulige ting og prøver å få frem at det er akkurat deres varer som folk ønsker seg. Ved å gjøre dette forsterker de bare følelsen om at jula handler om å gi og å få, og at den indre betydningen, nemlig troen på at noe ligger bak julefeiringa, ikke er fullt så viktig. Handelsstanden har fått mer og mer makt i løpet av de siste årene og man merker at det er stort press på alle om å skaffe de ”riktige” gavene slik at våre nærmeste blir fornøyd.

Jeg synes at julen handler om mange ulike ting og dermed varierer det fra person til person hva som er viktigst. Jula kommuniserer både at det å tro på meningen med selve feiringen og det å gi venner og familie noe fint er viktig i juletida. Alle tror vel at jula har en indre betydning og at det er en grunn til at vi feirer jul den dag i dag, men mange har kanskje funnet ut at det å gi sine nærmeste gaver for å vise at man setter pris på dem er den indre betydningen. Nemlig at det er en grunn i seg selv å ha en dag i året der de du bryr deg om virkelig får vite akkurat det.

Som jeg har nevnt i denne teksten mener jeg at julen kommuniserer på mange ulike måter, og jeg føler at dette kan være en positiv ting for alle og enhver. Det er bra med ulike meninger og varierte tanker om ting, slik at ikke alle blir helt like. Og dermed er det vel ingen bedre måte å avslutte denne teksten på enn ved å ønske alle en riktig god jul ;)